En tekstsamling 3.8

Mahavagga—Det store kapitlet

Brodden

Mennesket lever sitt liv her
ubemerket, uten å vinne ry.
Livet er kort og slitsomt
og knyttet til mye smerte.

For det er ikke til å unngå
at den som er blitt født, også må dø.
Blir man gammel, så nærmer døden seg,
for slik er alt levendes natur.

Akkurat som man går og er redd
for at en moden frukt skal falle ned,
går menneskene også og er redde
for at døden skal ramme dem.

Alle krukker som produseres
med flid av krukkemakerens hånd,
ender med å bli knust.
Slik er det også med menneskenes liv.

Unge og gamle,
vismenn og dårer,
alle er underlagt døden,
det ender med døden for alle.

En far kan ikke berge sin sønn,
og slektninger kan ikke berge hverandre,
for de er underlagt døden—
på vei mot en annen verden.

Se! Mens slektninger ser på
og utstøter mange klager,
blir hver og en som er dødelig,
ført bort som kveg til slakteren.

Slik lider verden
under alderdom og død.
Derfor sørger ikke den vise
siden han vet hvordan verden er.

Den som ikke kjenner veien
verken hvor han er kommet fra eller hvor han skal hen,
som ikke kan se i noen av retningene,
han jamrer til ingen nytte.

Hvis det hadde vært mulig
å finne ut noe fornuftig
ved å skade seg selv,
ved dumskap, jamring og klaging,
så hadde vismannen også gjort det.

Sinnet finner ikke ro
når man klager og jamrer.
Slikt skaper bare mer smerte,
og kroppen tar skade av det.

Den som skader seg selv,
blir bare mager og blek.
De døde har ingen nytte av slikt.
All jammer er til ingen nytte.

Den som ikke klarer å slippe taket i sorgen,
er bare på vei mot flere smerter.
Den som jamrer over de døde,
gjør ikke annet enn å øke sine sorger.

Se hvordan det går med andre,
de opplever resultatene av det de har gjort.
Alle levende vesener skjelver
fordi de er underlagt døden.

For samme hva de innbiller seg,
så går det ikke slik de hadde tenkt.
Det er dette som er forskjellen,
så se hvordan det går med verden.

For selv om du skulle leve
i hundre år, eller mer,
må du skilles fra din familie
for livet tar slutt en gang.

Så når du har lyttet til en arahat,
slutt å jamre og klage!
Når du ser at noen er død,
så innse at du ikke får dem tilbake.

Hvis et hus brenner,
kan man slukke ilden med vann.
Slik kan også en vismann,
en som er klok, lærd og vennlig,
blåse bort sorgene på et blunk
slik vinden blåser bort et bomullstørkle.

Den som søker lykken,
bør selv fjerne smertens brodd,
og slippe taket i all lengsel,
alle klager og alle sorger.

Når han har trukket ut brodden
og har funnet fred og frihet i sinnet,
legger han alle sorger bak seg
og opplever nibbana, uten sorger.