En tekstsamling 4.13

Atthakavagga—Åtterkapitlet

Den store teksten om debatter

“De som tviholder på teorier,
debatterer og sier: ‘Dette er sannheten!'
Fortjener de kritikk, alle sammen?
Eller gjør de seg fortjent til ros?”

“Slikt er uviktig og gir ingen ro i sinnet.
Jeg vil heller si at det er de to fruktene debatten gir.
Når man innser dette, bør man ikke strides.
Den som har fred i sinnet ser ingen grunn til å debattere.

En som har kunnskap,
slutter seg ikke til noen populær mening.
Hvorfor skal den uinvolverte la seg involvere
når han ikke har noen preferanse for noe han ser eller hører?

De som følger regler,
mener at selvkontroll fører til renhet.
De avlegger løfter og baserer seg på dem:
‘Slik vil vi trene, så oppnår vi renhet!'
De kaller seg eksperter, men viser vei til videre eksistens.

Hvis han faller fra sine regler og løfter,
skjelver han av frykt fordi han har sviktet.
Han ber om og lengter etter renhet,
som en mann som har forvillet seg bort fra karavanen.

Men om han legger bort alle regler og løfter
og ikke betrakter handlinger som korrekte eller klanderverdige,
og heller ikke tenker på renhet og urenhet,
kan han vandre i fred, uten bindinger.

Men om man bare føler avsky
for det man ser, hører eller tenker,
og bare går og lengter etter renhet,
blir man ikke fri fra begjæret
etter tilblivelse eller tilintetgjørelse.

Den som har lengsler, ser bare framover
og skjelver ved tanken på hva som kan skje.
Men hva skal man skjelve for, og hva skal man lengte etter
hvis det ikke finnes noen død eller gjenfødelse?”

“Den læren som noen sier er den høyeste,
sier andre er den laveste og dårligste.
Hvem av disse snakker sant?
Alle kaller seg jo eksperter!”

“De sier at deres egen lære er fullkommen,
mens andres lære er elendig.
Slik strides og debatterer de,
og alle sier at det er deres egen lære som er riktig.

Hvis en lære er dårlig fordi andre kritiserer den,
er det jo ingen lære som er riktig.
For mange som snakker varmt om sin egen lære,
hevder at andres lære er dårlig.

Men når de forsvarer sin egen argumentasjon,
roser de jo bare sin egen lære.
Hvert argument blir holdbart i deres øyne,
siden det er de som eier renheten.

En brahman følger ikke andres argumenter
og han har ikke plukket ut noe fra andre læresystemer.
Derfor hever han seg over debatter,
for han ser ikke noen annen lære som er bedre.

Noen mener å finne renhet i teorier,
og de sier at de selv har sett det og vet det.
Men hvilken nytte har de av selv å ha sett det,
hvis de deretter finner renhet i en annen teori?

Den som observerer, ser bare subjekt og objekt,
og når han har sett dette, er det nettopp dette han vet noe om.
Men uansett om han observerer mye eller lite,
sier ekspertene at det ikke er veien til renhet.

Det er ikke lett å undervise en dogmatiker,
for han foretrekker sine forutfattede meninger.
Han sier at renheten finnes bare i det han doserer,
for han hevder at det er nettopp der han har sett den.

En brahman vurderer,
men lar seg ikke blende av illusjoner.
Han følger ingen teori og binder seg ikke til kunnskaper.
Han kjenner populære teorier,
men stiller seg likegyldig til dem
og lar andre følge dem, om de vil.

Vismannen har løst opp de knutene
som binder ham til verden,
og derfor tar han ikke parti i noen debatt.
Med fred i sinnet betrakter han de stridbare.
Han tar ikke opp noe stridstema,
men lar andre gjøre det, om de vil.

Han har fridd seg fra gamle
forurensninger i sinnet,
og har heller ikke skaffet seg noen nye.
Han er ikke slave av sine lyster, og han er ikke dogmatisk.
Vismannen er fullstendig fri fra teorier.
Han klamrer seg ikke til verden,
og han har ingen selvbebreidelser.

Han ser ikke noe som sin fiende,
verken det han ser, det han hører eller det han tenker.
Han har lagt fra seg børa og funnet frihet.
Han lager seg ikke noen forestillinger,
og han verken avviser eller begjærer noe.