En tekstsamling 4.16

Atthakavagga—Åtterkapitlet

Sariputta

Sariputta:
“Aldri før har jeg sett eller hørt,
noen lærer stige ned fra Tusita himmelen
omgitt av sin store elevskare
og tale så vakkert!

Han, seeren selv, kan ses
i hele verden med alle dens guder.
Han har fordrevet alt mørke,
og han alene bringer glede.

På vegne av de mange
som fortsatt strever i sine bindinger
vil jeg derfor stille et spørsmål
til den oppvåknede som er fri fra bindinger.

Når en munk har fått nok av verden
og trekker seg tilbake i ensomhet
under et tre eller på en gravplass,
i fjellene eller i en grotte,

med en enkel soveplass,
hvilke skremmende ting kan han oppleve?
Hva er det han ikke bør bli redd for
der i sin stille og ensomme bolig?

Hvor mange farer finnes i verden
for munken i hans ensomme bolig?
Hva må munken overvinne
for å komme videre på veien?

Hvordan bør han tale?
Hvor bør han ferdes?
Hvilke regler bør
en målbevisst munk følge?

Hvilken trening bør han følge
med visdom og oppmerksomhet,
slik at feilene hans blir blåst vekk,
slik smeden blåser urenheter vekk fra sølvet?”

Mesteren svarte:
“Siden jeg vet dette, skal jeg fortelle deg det.
En som har blitt lei av verden,
foretrekker å oppholde seg langt fra folk
og søke oppvåkning i samsvar med læren.

Det finnes fem farer
som den vise munken ikke trenger å frykte
hvis han er oppmerksom og lever med måte:
angrep fra mygg, knott, større dyr og mennesker.

Han trenger heller ikke være redd for
dem som følger en annen lære
selv ikke når han ser hvilke fare den innebærer.
Den som søker det gode,
trenger heller ikke være redd for andre farer.

Han bør tåle sykdom og sult,
hete og kulde likeså.
Om han enn blir sterkt plaget av disse,
bør han iherdig fortsette sin trening.

Han bør ikke stjele og ikke lyve,
men vise vennlighet til alle levende vesener.
Om han merker han blir opphisset,
bør han roe seg ned og tenke
at det er noe som tilhører mørket.

Han bør ikke hengi seg til sinne og arroganse,
men rykke dem opp med roten og stå fast.
Deretter bør han gjøre seg til herre
over følelser av ‘liker' og ‘liker ikke'.

Han bør prioritere visdom
og glede seg over det som er godt,
slik at han svekker det som er skadelig.
I sin ensomme bolig bør han ikke bli misfornøyd,
men overvinne de fire tingene som skaper misnøye:

‘Hva skal jeg spise? Hvor skal jeg spise?
Jeg sov dårlig sist natt! Får jeg sove til natten?'
Slike tanker skaper misnøye.
Men en hjemløs munk bør ikke tenke slik.

Får han mat og klær når han trenger det,
bør han si seg fornøyd med det han har.
Med en slik holdning som vern kan han vandre i landsbyen
uten å gi sinte svar selv om han skulle bli krenket.

Han bør gå med senket blikk
og ikke bare virre omkring.
Han bør være årvåken og han bør like å meditere.
Han bør praktisere sinnslikevekt og konsentrasjon
og bryte tendenser til spekulasjoner og bekymringer.

Om noen skulle kritisere han,
tar han det med godt humør og oppmerksomhet.
Han myker opp sin holdning
overfor sine medvandrere.
Han taler gode ord til rett tid,
og han bryr seg ikke om rykter.

Det finnes fem andre forurensninger
som den oppmerksomme bør bestrebe seg på å fordrive.
Det er lidenskapelig lengsel etter inntrykk
fra synlige former, lyder, smaker, dufter og berøringer.

Når munken har fordrevet
lysten etter disse tingene,
lever han i oppmerksomhet og med frigjort sinn.
Deretter bør han ofte utforske læren
og jage bort mørket med konsentrasjon.”