En tekstsamling 4.6

Atthakavagga—Åtterkapitlet

Alderdom

Livet er sannelig kort!
Du dør før hundre år er omme.
Men selv om du skulle leve lengre,
dør du av alderdom, likevel.

Folk bekymrer seg for det de regner som sitt,
for intet eier vi til evig tid.
Når vi innser at vi kommer til å miste alt,
er det dumt å klamre seg til hus og eiendeler.

Når døden kommer, mister du
alt du regner som ditt.
Den som i visdom har innsett dette,
binder seg ikke lenger til noe.

Det du så i drømme,
ser du ikke igjen når du våkner.
Og de som er døde,
ser vi heller aldri igjen.

Folk vi kan se her og nå,
kjenner vi ved navn.
Men når de er døde og borte,
er bare navnet tilbake.

Den som er opptatt av “meg” og “mitt”,
blir ikke fri fra sorg, jammer og grådighet.
Derfor slipper de vise taket,
og vandrer ut mot frihet og fred.

Derfor trekker munken seg tilbake
og foretrekker et liv i ensomhet.
Derfor ferdes han ikke blant folk,
men lever i tilbaketrukken stillhet.

De vise binder seg ikke til noe.
De har ikke noe de liker eller avskyr.
Derfor preller sorger og grådighet av på dem
slik vanndråpen preller av på lotusen.

Vandråpen blir ikke hengende fast
på lotusens blomster og blader.
På samme måte slipper de vise taket
i det de ser, hører og tenker.

Den som er renset, lager seg ikke forestillinger
ut fra det han ser, hører eller tenker.
Noen annen renselse ønsker han ikke,
for han føler verken lyst eller ulyst.