En tekstsamling 5.1

Parayanavagga—Kapitlet om å komme fram til målet

Innledningsvers

En brahman som mestret de vediske tekstene,
forlot den vakre byen i Kosala
og vandret sørover på søken etter
den fullstendige tomhet.

Han kom til Assaka-distriktet
og slo seg ned ved elven Godhavari
i nærheten av Alaka,
der han levde av frukt og annet han fant.

Like i nærheten
lå det en stor landsby.
De gavene han fikk derfra,
brukte han til å holde en offerseremoni.

Etter offerseremonien
vendte han tilbake til sin hytte.
Da han kom dit,
kom en annen brahman på besøk.

Han var sliten og tørst,
med skitne tenner og støvete hode.
Han gikk bort til Bavari
og ba om fem hundre mynter.

Da Bavari fikk se ham,
ba han ham sitte ned.
Han spurte hvordan han hadde det
og sa så videre til ham:

Bavari:
“Jeg har nok allerede gitt bort
alt jeg kan unnvære.
Så jeg beklager så mye,
men jeg har ikke fem hundre mynter.”

Svindleren:
“Hvis ikke du gir meg
det jeg ber om, blir hodet ditt knust,
sprengt i sju biter
om en uke fra i dag!”

Svindleren forsterket truslene
med forskjellige besvergelser.
Bavari ble redd og bekymret
over å høre alt dette.

Han klarte ikke å spise og ble helt vissen,
for sorgen satt som en brodd i ham.
Og han var i en slik sinnstilstand
at han ikke hadde noen glede av å meditere.

En ånd fikk se hvor redd han var
og hvor vondt han hadde det.
Den ville hjelpe ham,
så den gikk bort til ham og sa:

Ånden:
“Den svindleren som ville ha penger,
har ikke greie på hoder.
Han vet ikke noe som helst
verken om hoder eller om å knuse dem.”

Bavari:
“Jeg forstår at du vet dette.
Så når jeg nå spør deg, fortell meg
om både hoder og hodeknusing.
Jeg vil gjerne høre hva du har å si.”

Ånden:
“Jeg vet heller ikke dette,
for det er en kunnskap jeg ikke har.
Bare helter har greie på dette
om hoder og hodeknusing.”

Bavari:
“Men hvem i all verden
har da greie på dette
om hoder og hodeknusing?
Fortell meg det, du ånd!”

Ånden:
“Fra Kapilavatthu by
har det gått ut en veileder for verden,
en etterkommer av kong Okkaka,
en lysbringer fra sakyaklanen.

Han er en fullkomment oppvåknet, brahman,
en som har fullkommen kjennskap til alle fenomener.
Han har funnet styrke i den dypeste innsikt
og er en som observerer alle fenomener.
Han har klart å bringe alle handlinger til ro.
Han er fri og har knust alle involveringer.

Han er oppvåknet, han er Mesteren,
han er den seende som underviser i læren.
Gå og spør ham,
så gir han deg sikkert en forklaring.”

Da Bavari hørte ‘oppvåknet',
ble han meget glad.
Sorgene hans ble borte,
og han ble fylt av fryd.

Nå som Bavari var blitt så glad
og oppløftet, spurte han ånden:
“Hvilken by eller landsdby,
hvilket land bor verdens hjelper i?
Jeg vil gå dit og se den fullkomment oppvåknede,
den beste av alle mennesker!”

Ånden:
“Seierherren er i Savatthi,
en by i landet Kosala.
Han har stor visdom og høy intelligens.
Han er av sakyaenes ætt,
han har ikke sin like,
og han er fri fra negative tendenser i sinnet.
Denne ener blant mennesker
vet alt om hodeknusing.”

Så talte han til sine elever,
brahmaner som mestret vedaene:
“Kom, unge brahmaner.
Jeg har noe jeg vil fortelle dere.

I dag har en fullkomment oppvåknet
stått fram i verden, en slik en som man sjelden får se.
Skynd dere å gå til Savatthi
for å se den fremste av mennesker.”

Elevene:
“Hvordan skal vi kjenne ham
og vite at dette er den fullkomment oppvåknede?
Fortell oss hvordan vi skal kjenne ham,
for dette er noe vi ikke vet.”

Bavari
“I de vediske skriftene har vi overlevert
kjennetegnene på en stor mann.
Det finnes trettito slike kjennetegn,
og de er nevnt i tur og orden.

Den som har disse trettito
kjennetegnene på en stor mann,
blir til ett av to her i livet.
Noe tredje alternativ finnes ikke.

Hvis han blir boende hjemme,
underlegger han seg hele denne jorden
uten vold og uten makt,
bare i kraft av rettferdige veiledninger.

Hvis han forlater hjemmet
og går ut i hjemløshet,
blir han en fullkomment oppvåknet
som fjerner sløret,
en arahant uten like.

De spørsmålene dere skal ha i tankene,
handler om min alder og familie, lære og elever
om kjennetegnene på en stor mann,
og om hoder og hodeknusing.

Hvis han er en oppvåknet,
som ser det hele uten hindringer,
vil han gi klare svar på
de spørsmålene dere tenker på.”

Da de hadde hørt Bavaris ord,
dro seksten brahmaner, som var hans elever,
i vei. Det var Ajita, Tissametteyya,
Punnaka og Mettagu,

Dhotaka og Upasiva,
Nanda og Hemaka,
både Todeyya og Kappa
og den lærde Jatukanni,

Bhadravudha og Udaya
og brahmanen Posala,
den kloke Mogharaja
og den store seeren Pingiya.

Alle var omgitt av hvert sitt følge
som var kjent og berømt blant folk.
Det var vismenn som likte å meditere,
som høstet fruktene av tidligere liv.

De tok høflig avskjed med Bavari
ved å gå motsols rundt ham.
Så vandret de alle nordover,
med sammenfiltret hår og kledd i dyreskinn.

Først kom de til Patitthana i Alaka,
deretter til Mahissati, og videre til
Ujjeni, Gonaddha,
Vedisa og Vanasa.

Deretter til Kosambi, Saketa,
og hovedstaden Savatthi,
Setabya, Kapilavatthu
og så til byen Kusinara.

Så til den rike byen Pava
og til Vesali, som tilhørte Magadha.
Videre til den vakre og praktfulle
helligdommen Pasanaka.

De skyndte seg opp på fjellet
som en tørst mann som ser vann,
som en kjøpmann som øyner stor fortjeneste,
som en solbrent søker skygge.

Akkurat da satt Mesteren
foran forsamlingen av munker
og underviste dem i læren,
som en løve som brøler i skogen.

Ajita fikk se den oppvåknede.
Han strålte som solen selv,
eller som den klare fullmånen
på den femtende natt i måneden.

Da han fikk se hans lemmer
og alle de fullkomne kjennetegnene,
ble han stående der glad og fornøyd
og tenkte på følgende spørsmål:

Ajita:
“Fortell meg når han er født
og hvilken klan han tilhører,
og hva som kjennetegner ham.
Fortell meg hvilke vedaer han kjenner
og hvor mange elever denne brahmanen har.”

Mesteren:
“Han er hundre og tjue år gammel,
av klan er han en Bavari.
Han har tre kjennetegn på kroppen
og mestrer alle vedaene.

Han har full kjennskap til tradisjonen
med etymologier og ritualer,
og han har alle de rette kjennetegn.
Han har undervist fem hundre
og kjenner sin egen lære fullt og helt.”

Ajita:
“Gi oss en full oversikt
over den ærverdige Bavaris kjennetegn,
slik at ingen av oss trenger å være i tvil,
du som fjerner all tvil!”

Mesteren:
“Da skal du vite, unge brahman:
Han kan dekke ansiktet sitt med tunga,
han har en hårdott mellom øyenbrynene,
og hans kjønnslem er skjult i et hylster.”

Folkemengden hørte ikke spørsmålet.
De hørte bare svaret som ble gitt.
De løftet håndflatene mot hverandre
og tenkte som så:

Folkemengden:
“Hvilken gud eller brahma,
hvilken herre eller verdenshersker
stilte disse spørsmålene inni seg?
Hvem er det som her får svar?”

Ajita:
“Bavari har bedt oss spørre
om hoder og hodeknusing.
Forklar dette for oss, Mester,
og fjern den tvilen vi har!”

Mesteren:
“Dere skal vite at hodet er uvitenhet.
Viten, tillit, oppmerksomhet og konsentrasjon
sammen med tiltakslyst og flid
er hva vi kaller hodeknusing.”

Den unge brahmanen ble dypt grepet
over å høre disse ordene.
Skjelvende la han kappen over den ene skulderen
og bøyde seg for Mesterens føtter.

Ajita:
“Brahmanen Bavari
og alle hans elever likeså,
bøyer seg glade og med oppløftet sinn
for dine føtter, min herre, du som ser!”

Mesteren:
“Jeg ønsker Bavari all lykke
og alle hans elever likeså.
Jeg ønsker også alt det beste for deg,
og måtte du leve lenge, unge mann!

Nå som verken du eller Bavari
lenger har noen tvil,
gir jeg deg lov til å spørre
om alt du måtte lure på.”

Da den oppvåknede hadde gitt sitt samtykke,
satte Ajita seg ned med håndflatene løftet mot hverandre
og stilte sitt første spørsmål
til ham som er kommet fram til sannheten.