En tekstsamling 5.2

Parayanavagga—Kapitlet om å komme fram til målet

Ajitas spørsmål

Ajita:
“Hva er verden innhyllet i?
Hvorfor skinner den ikke?
Hva er den nedsølt med?
Hva er folk mest redde for?”

Mesteren:
“Verden er innhyllet i uvitenhet.
Grådighet og sløvhet gjør at den ikke skinner.
Den er nedsølt med begjær, sier jeg.
Lidelse er det folk er mest redde for.”

Ajita:
“Overalt renner det strømmer.
Hva kan stoppe dem?
Si hvordan vi kan verne oss mot strømmene
og hva vi kan demme dem opp med.”

Mesteren:
“De strømmene som finnes her i verden,
kan stoppes med oppmerksomhet.
Jeg skal si deg hvordan du verner deg mot dem,
for du kan bygge en demning av visdom.”

Ajita:
“Men fortell meg også dette:
hvor kan visdom og oppmerksomhet,
navn og form opphøre, min herre?
Forklar meg det jeg her spør deg om.”

Mesteren:
“Jeg skal forklare deg det
du spurte om her, Ajita:
hvor navn og form helt kan opphøre.
De opphører når bevisstheten stopper.”

Ajita:
“Fortell meg da, min herre,
hvordan de lever, de som
har innsett sannheten,
og de som fortsatt er under trening.”

Mesteren:
“En munk lenger ikke etter nytelser.
Han har et rolig og urokkelig sinn.
Han kjenner alle sinnstilstander
og han vandrer i full oppmerksomhet.”