En tekstsamling 5.7

Parayanavagga—Kapitlet om å komme fram til målet

Upasivas spørsmål

Upasiva:
“Jeg klarer ikke å krysse den store floden
alene, sakya, uten noe å støtte meg til.
Gi meg et meditasjonsemne, du som er alt,
som jeg kan støtte meg til for å komme over.”

Mesteren
“Rett oppmerksomheten mot intetheten
og støtt deg til det at det ikke eksisterer.
Slik kan du krysse floden.
Slipp taket i nytelser og avstå fra samtaler.
Både dag og natt bør du ha blikket rettet
mot utslettelsen av begjæret.”

Upasiva:
“Den som ikke lenger lengter etter nytelser,
som støtter seg til intetheten
og har kvittet seg med alle oppfatninger,
som har funnet den høyeste frigjøring
og frihet fra identifikasjoner—
klarer han å unngå tilbakefall?”

Mesteren:
“Den som ikke lenger lengter etter nytelser,
som støtter seg til intetheten
og har kvittet seg med alle oppfatninger,
som har funnet den høyeste frigjøring
og frihet fra identifikasjoner—
han skulle klare å unngå tilbakefall.”

Upasiva:
“Hvis man klarer å unngå tilbakefall
gjennom en periode på mange år, du som ser alt,
og man finner frihet og fred—
har man da også bevissthet?”

Mesteren:
“Det er som når en flamme blafrer i vinden,
tar slutt og ikke lenger kan kalles det samme.
Slik blir vismannen befridd fra sinn og kropp.
De tar slutt og kan ikke lenger kalles det samme.”

Upasiva:
“Men tar han da slutt, eller gjør han ikke det?
Eller lever han lykkelig i all evighet?
Forklar dette for meg, du vise,
ut fra hvordan du kjenner denne læren.”

Mesteren:
“Når han har tatt slutt, kan han ikke lenger måles.
Det finnes ikke lenger noe begreper som kan brukes om ham.
Når alle fenomener er uttømt,
er også språkets muligheter uttømt.”