Brødrenes sanger

Sanger med ti vers

10.4. Lille-Panthaka.

Jeg var treg, og ble ikke bedre—
derfor foraktet alle meg.
Broren min jaget meg bort og sa:
Gå hjem! Du passer ikke her!

Etter at jeg var jaget bort
sto jeg nedslått og gråtende
ved porten til munkenes park.
Å, som jeg lengtet etter læren!

Da kom Mesteren bort til meg
og la hånden på hodet mitt—
vennlig tok han fatt i armen min
og ledet meg inn i klosteret.

Mesteren viste medfølelse!
Han ga meg en ren vaskeklut
og sa: Sett deg nå rolig ned
og pass godt på denne kluten.

Jeg lyttet til hans ord; jeg gjorde
med glede som Mesteren sa!
Jeg gikk inn i dyp meditasjon
for å oppnå det høyeste mål.

I minnet ser jeg liv på liv!
Mitt blikk er renset, øyet klart.
Livet har jeg gjennomskuet—
Buddhas vei er gått til ende.

Jeg, Panthaka, skapte meg selv:
Tusen ganger mitt eget bilde!
I den skjønne mangolunden
satt jeg til tiden var inne.

Deretter sendte Mesteren bud:
Kom, Panthaka! Maten er klar!
Og jeg lyttet til Mesteren:
jeg fløy til ham gjennom luften,

så bøyde jeg meg for hans føtter.
Ved siden av ham satte jeg meg,
og da han så at jeg var der,
tok han imot det han var budt.

Han som fortjener verdens gaver
og offer fra alle folkeslag,
han, åker for gode gjerninger,
tok imot maten han var budt.