Høytidelige uttalelser 2.10

Mucalindavagga—Kapitlet med Mucalinda

Fortellingen om Bhaddiya

Slik har jeg hørt det:

En gang oppholdt Mesteren seg i mangolunden i Anupiya. På den tiden levde munken Bhaddiya, sønn av Kaligodha, ute i skogen. Han hold til under trær og i ensomme hytter, og han utbrøt ofte:

“Å, lykke! Å, lykke!”

Noen andre munker fikk høre om dette, og de sa til hverandre:

“Bhadddiya er nok misfornøyd med livet som munk. Nå lever han ute i skogen, under trær og i ensomme hytter. Men tidligere levde han i kongelig luksus, så det er nok det han minnes når han så ofte utbryter: ‘Å, lykke! Å, lykke!'”

De gikk til Mesteren og fortalte hva de hadde hørt om Bhaddiya, og at de trodde han var misfornøyd med livet som munk. Da ba Mesteren en av munkene om å hente Bhaddiya til ham. Munken gjorde som han var bedt om og gikk til Bhaddiya og sa:

“Mesteren ber deg komme, min venn.”

“Ja vel,” svarte Bhaddiya. Han gikk til Mesteren, og da han hadde satt seg ned sammen med ham, sa Mesteren:

“Er det sant at du lever i skogen, under trær og i ensomme hytter, og at du ofte utbryter: ‘Å, lykke! Å, lykke!', Bhaddiya?”

“Ja, det er sant, Mester.”

“Men hvorfor gjør du dette, Bhadddiya?”

“Tidligere levde jeg i kongelig luksus, Mester. Jeg var beskyttet av vakter inne i palasset og utenfor palasset, jeg var beskyttet av vakter i byen og utenfor byen, og jeg var beskyttet av vakter i riket og utenfor riket. Men enda jeg var så godt beskyttet og passet på, var jeg redd og engstelig og levde i stadig frykt. Men nå lever jeg alene ute i skogen, under trær og i ensomme hytter, og jeg føler ikke noen frykt. Jeg er ikke redd for noe, men lever like fritt som dyrene i skogen. Det er derfor jeg ofte utbryter: ‘Å, lykke! Å, lykke!', Mester.”

Da Mesteren hørte dette, uttalte han med dyp følelse:

“Den som ikke har sinne i sitt indre,
som har lagt bak seg alle tanker
om hva han skal bli eller ikke skal bli,
han lever lykkelig og sorgløst
og all frykt forlater ham.
Ikke engang gudene innser dette.”