Høytidelige uttalelser 3.9

Nandavagga—Kapitlet med Nanda

Samtale om yrker

Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren var i Savatthi og holdt til i Anathapindikas park Jetalunden, satt mange munker og snakket sammen i den runde paviljongen etter at de hadde kommet tilbake fra matrunden og etter at de hadde spist. Og praten gikk slik:

“Hvem er det som kjenner yrket sitt? Hvem er fagutlært i yrket sitt? Hvilket yrke er det beste?”

Til dette var det noen som sa at det beste var å jobbe med elefanter. Andre sa det var best å jobbe med hester. Noen sa det var best å være vognstyrer. Andre sa det var best å være bueskytter. Noen sa det var best å være soldat med sverd. Andre sa det var best å være seglforvalter. Noen sa det var best å være regnskapsfører. Andre sa det var best å være matematiker. Noen sa det var best å være skriver. Andre sa det var best å være poet. Noen mente det var best å studere naturen. Andre sa det var best å være statsviter. Slik gikk samtalen dem imellom.

Men så ble de avbrutt, for kvelden kom og Mesteren reiste seg fra sin meditasjon. Han gikk bort til paviljongen og satte seg på den plassen som var gjort klar for ham. Så sa han:

“Hva snakket dere om nå, munker? Hvilken samtale var det jeg avbrøt?”

Munkene fortalte ham hva de hadde snakket om.

“Men så kom du og avbrøt oss, Mester.”

“Det sømmer seg ikke for dere som er sønner av god familie, som har forlatt hjemmet ut fra tillit og gått ut i hjemløsheten, å snakke på den måten, munker. Når dere sitter sammen, har dere to valg: enten samtale om læren eller opprettholde edel taushet.”

Da Mesteren så og forsto dette, uttalte han med dyp følelse:

“En som ikke lever av noe yrke, som har lite å dra på,
men som retter sitt blikk mot målet,
som alltid har styring på sine sanser og ferdes i frihet,
som ikke har noe hjem, som verken er egoistisk eller kravfull
som har lagt bort all stolthet og vandrer alene,
han er en virkelig munk.”