Høytidelige uttalelser 4.8

Meghiyavagga—Kapitlet med Meghiya

Fortellingen om Sundari

Slik har jeg hørt det:

En gang var Mesteren i Savatthi og holdt til i Anathapindikas park Jetalunden. På den tiden var han berømt. Han var høyt respektert og hedret, og han mottok mange gaver i form av kapper, mat, bolig og medisiner. Munkefellesskapet var også høyt respektert og hedret og mottok mange gaver i form av kapper, mat, bolig og medisiner. Men omvandrende asketer som fulgte andre læretradisjoner var ikke så høyt respekter og hedret, og de mottok ikke så mange gaver i form av kapper, mat, bolig og medisiner.

De andre asketene ble misunnelige og tålte ikke at Mesteren og munkefellesskapet mottok så mye respekt og heder. De gikk bort til en kvinnelig asket ved navn Sundari og sa:

“Vil du gjøre noe som er godt for slekten din, søster?”

“Hva skal jeg gjøre, brødre? Hva er det jeg kan gjøre? Jeg vier livet mitt til slektens beste!”

“Da skal du gå ofte til Jetalunden, søster.”

“Det skal jeg gjøre!” sa Sundari til de asketene som fulgte andre læretradisjoner, og hun begynte å gå ofte til Jetalunden.

Da disse asketene så at mange hadde lagt merke til at hun ofte gikk til Jetalunden, drepte de henne og slengte liket i ei grøft der i Jetalunden. Så gikk de til kong Pasenadi av Kosala og sa:

“Vi kan ikke finne den kvinnelige asketen Sundari, herre konge!”

“Hvor tror dere hun kan være, mine herrer?”

“I Jetalunden, herre konge.”

“Så let etter henne i Jetalunden.”

Dermed lette asketene etter henne i Jetalunden. De fant henne i den grøfta de hadde kastet henne i og la liket på en båre som de førte inn til Savatthi. Der la de henne på en vogn som de kjørte rundt i byen. Ved hvert gatekryss ropte de ut og jamret:

“Se hva disse buddhistmunkene har gjort! Buddhistene eier ikke skam! De er ondskapsfulle løgnere som ikke trener i høyere livsførsel! De sier at de praktiserer Buddhas lære, at de er fredelige, at de trener i høyere livsførsel, at de er sannferdige, at de har god moral og at de følger en vakker lære! Men de vet ikke å oppføre seg som sanne filosofer, de vet ikke å oppføre seg som sanne brahmaner! Hvordan kan dette forenes med å være filosof? Hvordan kan dette forenes med å være brahman? De er ikke ekte filosofer, de er ikke ekte brahmaner! Hvordan i all verden kan et mann ta livet av en kvinne etter at han har ligget med henne?”

Når folk i byen fikk se munker, gikk de løs på dem med harde og krenkende ord og skjelte dem ut:

“Buddhistene eier ikke skam! De er ondskapsfulle løgnere som ikke trener i høyere livsførsel! De sier at de praktiserer Buddhas lære, at de er fredelige, at de trener i høyere livsførsel, at de er sannferdige, at de har god moral og at de følger en vakker lære! Men de vet ikke å oppføre seg som sanne filosofer, de vet ikke å oppføre seg som sanne brahmaner! Hvordan kan dette forenes med å være filosof? Hvordan kan dette forenes med å være brahman? De er ikke ekte filosofer, de er ikke ekte brahmaner! Hvordan i all verden kan et mann ta livet av en kvinne etter at han har ligget med henne?”

Tidlig neste morgen sto noen munker opp, kledde på seg, tok kappe og bolle og gikk inn til byen for å motta matgaver. Etterpå gikk de til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg ned hos ham. Deretter fortalte de hvordan folk i byen skjelte dem ut, og de gjentok alt det folk sa.

“Denne støyen kommer ikke til å vare lenge, munker, ikke så mye som ei uke engang. Når noen skjeller dere ut slik, kan dere svare med dette verset:

“Både den som kommer med falske anklager
og den som benekter det han har gjort,
havner i pinens tilstand.
Begge de to går det likedan etterpå
fordi de har handlet nederdrektig. “

Munkene lærte seg dette verset, og når folk gikk løs på dem med harde og krenkende ord og skjelte dem ut, svarte de:

“Både den som kommer med falske anklager
og den som benekter det han har gjort,
havner i pinens tilstand.
Begge de to går det likedan etterpå
fordi de har handlet nederdrektig. “

Da mente folk:

“Disse munkene er nok uskyldige. Det er ikke de som har gjort det. Buddhas elever avlegger ed på sin uskyld.”

Og etter sju dager var det ikke mer snakk om denne saken.

Da gikk mange munker til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg ned hos ham. Så sa de:

“Det er fantastisk, Mester, det er vidunderlig hvor rett du hadde da du sa at denne støyen ikke ville vare lenge, og at den ville ta slutt om ei uke. Nå er det ikke mer støy, Mester, nå er det ikke mer snakk om denne saken.”

Da Mesteren så og forsto dette, uttalte han med dyp følelse:

“Tankeløse mennesker skyter med ord
slik piler skytes mot elefanten i slaget.
En munk bør tåle harde ord
uten å føle seg krenket.”