Høytidelige uttalelser 5.3

Sonavagga—Kapitlet med Sona

Den spedalske mannen

Slik har jeg hørt det:

En gang oppholdt Mesteren seg ved Ekornforingsplassen i Bambuslunden i Rajagaha. På den tiden var det en spedalsk der i Rajagaha som het Suppabuddha. Han var en fattig og syk tigger.

Mesteren satt og underviste mange mennesker i læren. Suppabuddha fikk se at det var mange mennesker som hadde samlet seg, og han tenkte:

“Der borte blir det sikkert delt ut både mat og drikke. Jeg går bort dit og ser om kanskje jeg også kan få noe.”

Dermed gikk han nærmere og fikk øye på Mesteren som underviste den store forsamlingen. Da tenkte han:

“Her blir det visst ikke delt ut noe mat eller drikke. Det er filosofen Gotama som gir undervisning. Kanskje jeg skulle høre hva han har å si?”

Derfor satte han seg ned, fordi han også ville lytte til læren.

Mesteren så ettertenksomt ut over forsamlingen og lurte på hvem som hadde forutsetninger for å forstå læren. Da fikk han øye på Suppabuddha og tenkte at denne mannen hadde forutsetninger for å forstå. Av hensyn til Suppabuddha talte han derfor med metodisk progresjon. Han talte om å gi gaver, om moral og om himmelen. Han forklarte ulempene, elendigheten og de mentale forurensningene som kommer av sansenytelsebegjær, og fordelene ved å kunne gi avkall. Da Mesteren forsto at Suppabuddhas sinn var rede, smidig, fordomsfritt, oppløftet og lydhørt, da forklarte han ham den virkelighetslære som de våkne selv har funnet fram til: sannheten om lidelsen, dens opphav, dens opphør og veien som fører til lidelsen opphør. Liksom når et rent og flekkfritt stykke tøy lett kan ta imot fargestoffet, nettopp slik fikk Suppabuddha, der han satt, øyet opp for sannheten, plettfritt og rent, og han innså at alt som har en begynnelse også har en slutt.

Nå som den spedalske Suppabuddha hadde sett sannheten, nådd fram til den, forstått den og trengt inn i den, overvant han enhver tvil og usikkerhet, og han ble fylt med selvtillit og ble uavhengig av andre når det gjaldt Mesterens lære. Han reiste seg og gikk fram til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg. Så sa han:

“Utmerket, Mester, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart læren på mange måter, Mester. Nå tar jeg tilflukt i deg, Mester, i læren og i munkefellesskapet. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Mester, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever.”

Etter at Mesteren hadde undervist, gledet, oppmuntret og inspirert ham med ord om læren, reiste Suppabuddha seg, takket og tok ærbødig avskjed med ham ved å gå medsols rundt ham, før han gikk. Ikke lenge etter at Suppabuddha hadde gått, ble han angrepet av en oksekalv og døde.

Da gikk flere munker til Mesteren og fortalte at Suppabuddha var død. Og de spurte hvor det var blitt av ham, hvilken skjebne han hadde fått.

“Den spedalske Suppabuddha var en klok mann, munker. Han fulgte lærens vei med omhu og han plaget meg ikke med spørsmål om læren. Suppabuddha har brutt de tre bindingene og er blitt en som har gått ut i strømmen. Han kan ikke falle tilbake, men er på sikker vei mot full oppvåkning.”

En av munkene spurte:

“Hva er grunnen, hva er årsaken til at Suppabuddha var spedalsk? Hvorfor var han en fattig og syk tigger, Mester?”

“Den spedalske mannen Suppabuddha var en gang den eldste sønnen til en konge nettopp her i Rajagaha, munker. En gang da han gikk ut i parken, fikk han øye på paccekabuddhaen Tagarasikhi som kom til byen for å motta matgaver.

'Hvorfor går denne spedalske fyren rundt i ei kappe som er like gul som huden på de spedalske,' tenkte han, og han spyttet etter ham, snudde ryggen til ham og gikk.

Som en konsekvens av denne handlingen havnet han i helvete, der han måtte være i flere hundre, i flere tusen, ja i flere hundre tusen år. Som en konsekvens av denne handlingen ble han en fattig, spedalsk og syk tigger her i byen. Men da han fikk høre læren til den som har kommet fram til sannheten, fikk han tillit og god moral. Han ble lærd, nøysom og vis. Og som en følge av dette kom han til himmelen da han døde, og nå befinner han seg i de trettitre gudenes selskap. Der overstråler han de andre gudene i skjønnhet og berømmelse.”

Deretter uttalte Mesteren med dyp følelse:

“Den vise gjør alt han kan
for å unngå ondskap,
akkurat som en mann med godt syn
passer på at han ikke faller i grøfta.”