Høytidelige uttalelser 5.6

Sonavagga—Kapitlet med Sona

Fortellingen om Sona

Slik har jeg hørt det:

En gang var Mesteren var i Savatthi og holdt til i Anathapindikas park Jetalunden. På den tiden holdt Kaccana den store til i Kuraghara i Avanti, ved det fjellet som ble kalt Klippen. Oppasseren hans var legmannen Sona med de spisse ørene.

En dag da Sona satt for seg selv, tenkte han:

“Ifølge det som Kaccana sier, er det sannelig ikke lett for den som bor hjemme å leve det opphøyde liv i fullkommen renhet, slik at det kan skinne som en blankpolert konkylie! Kanskje jeg skulle rake av meg hår og skjegg, iføre meg den gule kappen, forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten?”

Deretter gikk Sona bort til Kaccana, hilste høflig på ham og satte seg. Så sa han:

“Ifølge det du sier, er det sannelig ikke lett for den som bor hjemme å leve det opphøyde liv i fullkommen renhet, slik at det kan skinne som en blankpolert konkylie! Kanskje jeg skulle rake av meg hår og skjegg, iføre meg den gule kappen, forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten? Vær så vennlig å ordinere meg som munk, mester Kaccana!”

Kaccana svarte:

“Det er hardt å leve et høyverdig liv og sove alene og spise bare ett måltid om dagen resten av livet, Sona. Fortsett heller å bo hjemme, følg Buddhas lære og lev et høyverdig liv der du sover alene og spiser bare ett måltid om dagen, for en begrenset periode, Sona.”

Da Sona hørte dette, mistet han lysten til å bli munk. Men etter en tid fikk han igjen lyst til å forlate hjemmet og bli munk, og han fortalte dette til Kaccana. Men han frarådet ham på samme måte, og dermed slo Sona tanken fra seg. Men så skjedde det igjen at han satt for seg selv og tenkte:

“Ifølge det som Kaccana sier, er det sannelig ikke lett for den som bor hjemme å leve det opphøyde liv i fullkommen renhet, slik at det kan skinne som en blankpolert konkylie! Kanskje jeg skulle rake av meg hår og skjegg, iføre meg den gule kappen, forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten?”

Og han gikk til Kaccana og fortalte dette, og la til:

“Vær så vennlig å ordinere meg som munk, mester Kaccana!”

Denne gangen ordinerte Kaccana ham som novise. På den tiden var det ikke så mange munker i det sydlige distriktet av Avanti, men etter tre år klarte Kaccana å samle ti munker, slik at han kunne gi Sona full ordinasjon.

Etter at Sona hadde tilbrakt regntiden alene, tenkte han:

“Jeg har ikke sett Mesteren, men jeg har hørt at han er slik og slik. Hvis læreren min gir meg lov til det, vil jeg gå og se Mesteren, han som er en arahant og fullkomment selvoppvåknet.” Dermed reiste han seg fra sitteplassen sin, gikk bort til Kaccana, hilste høflig på ham og satte seg ned hos ham. Så sa han:

“Mens jeg satt alene, tenkte jeg at jeg har ikke sett Mesteren, men jeg har hørt at han er slik og slik. Hvis læreren min gir meg lov til det, vil jeg gå og se Mesteren, han som er en arahant og fullkomment selvoppvåknet.”

“Det er bra, det er bra, Sona. Gå og se Mesteren, han som er en arahant og fullkomment selvoppvåknet. Du kommer til å få se at Mesteren er en tiltalende person som gjør deg glad. Han er fredelig, han har ro i sinnet, han har oppnådd den høyeste sinnsro, han er selvbehersket og er en helt som har full kontroll over sine sanser. Når du ser ham, så bøy ditt hode for føttene hans og hils ham fra meg. Spør om han er bra, om han er frisk og uten noen plager, om han er sterk og føler seg vel på alle måter. Si til ham: ‘Min lærer, Kaccana den store, hilser og spør om du har det bra, om du er frisk og uten noen plager, om du er sterk og føler deg vel på alle måter.'”

“Ja vel,” sa Sona. Han gledet seg over Kaccanas ord, takket ham og reiste seg. Så tok han ærbødig avskjed ved å gå medsols rundt ham. Han pakket sakene sine, tok bolle og kappe og ga seg på vei til Savatthi. Da han kom fram, gikk han til Anathapinóikas park Jetalunden, der han gikk bort til Mesteren. Han hilste høflig på ham og satte seg ned hos ham. Så sa han:

“Min lærer, Kaccana den store, hilser og spør om du har det bra, om du er frisk og uten noen plager, om du er sterk og føler deg vel på alle måter.”

“Men hvordan har du det, munk? Har du det bra? Eller er du sliten etter å ha gått så langt? Er du sliten etter å ha gått og mottatt matgaver?”

“Jeg har det bra, Mester. Jeg er litt sliten etter den lange vandringen, men jeg er ikke sliten etter å ha gått og mottatt matgaver.”

Da vendte Mesteren seg til Ananda og sa:

“Sørg for en soveplass til denne nyankomne munken, Ananda.”

Ananda tenkte at Mesteren ville bo sammen med denne nye munken, så han ordnet med en soveplass i samme hytte som Mesteren.

Mesteren ble sittende ute i friluft mye av natten, men så vasket han føttene og gikk inn i hytta. Sona gjorde det samme. Da morgenen grydde, sto Mesteren opp og sa til Sona:

“Resiter læren, munk.”

“Ja vel, Mester,” svarte Sona og resiterte seksten kapitler med åtte punkter i hvert, uten en eneste feil. Mesteren roste resitasjonen hans og sa:

“Bra, munk, bra! Du har lært de seksten kapitlene med punkter i hvert, du kan dem godt, du har reflektert bra over dem og du husker dem godt. Dessuten har du en fin stemme, klar diksjon og tydelig uttale, slik at du får meningen godt fram. Hvor mange regntider har du vært munk?”

“Jeg har vært munk i bare én regntid, Mester.”

“Hvorfor ventet du så lenge med å ordinere deg?”

“Jeg har lenge innsett farene ved sansenytelser, Mester. Men jeg har hatt så mange forpliktelser og så mye å gjøre i hus og familie at jeg ikke klarte å rive meg løs tidligere.”

Da Mesteren hørte dette, uttalte han med dyp følelse:

“Når den edle innser verdens farer
og erkjenner den uforlignelige lære,
gleder han seg ikke over ondskap.
Den rene gleder seg ikke over ondskap.”