Høytidelige uttalelser 6.4

Jaccandhavagga—Kapitlet med de blinde mennene

Den første teksten om krangel mellom filosofene, lignelsen om elefanten

Slik har jeg hørt det:

En gang var Mesteren var i Savatthi og holdt til i Anathapindikas park Jetalunden. På den tiden var det også mange asketer og brahmaner fra andre sekter i Savatthi . De hadde forskjellige meninger og synspunkter, holdt på forskjellige teorier og hver av dem pukket standhaftig på sine egne meninger.

Noen mente at verden var evig, at bare dette var sant og alt annet var løgn. Andre mente at verden ikke var evig. Noen mente at verden var avgrenset, andre at den var uten grenser. Noen mente at kropp og sjel var det samme, andre at kroppen var en ting og sjelen noe annet. Noen mente at den som har kommet fram til sannheten, eksisterer etter døden, andre at han ikke eksisterer etter døden, andre at han både eksisterer og ikke eksisterer etter døden og atter andre igjen at han verken eksisterer eller ikke eksisterer etter døden. Og alle hevdet at bare dette var sant og alt annet var løgn.

Slik drev de og kranglet og kjeftet og diskuterte høylytt og kom med mange sårende utfall mot hverandre og hver av dem påsto at “jeg har rett og du tar feil”.

Noen munker hadde vært inne i byen og hørt dette spetakkelet, og de fortalte det til Mesteren.

“De som tilhører disse forskjellige sektene og skolene er blinde, munker. De vet ikke hva som er sannhet og de vet ikke forskjell på sant og usant. Men til tross for at de ikke vet hva som er sannhet, kjefter og krangler de med hverandre.

Det var en gang en konge her i Savatthi som ga beskjed om å samle sammen alle i byen som var født blinde. Da det var gjort, lot han de blinde bli ført bort til en elefant. En av de blinde fikk kjenne på hodet til elefanten. “Dette er en elefant,” sa de til ham. En annen fikk kjenne på øret, en annen på en støttann, en annen på snabelen, foten, halen og haledusken, og til hver og en av dem sa de: “Dette er en elefant.”

Så gikk kongen bort til de blinde og spurte:

“Nå, mine herrer, vet dere hvordan en elefant er?”

“Det vet vi, herre konge.”

“Fortell meg da hvordan elefanten er,” sa kongen til dem..

“En elefant er som en stor krukke,” sa han som hadde kjent på hodet.

“Nei, en elefant er som en stor, flat kurv,” sa han som hadde kjent på øret.

Han som hadde kjent på støttannen, protesterte og sa at en elefant er som en plogspiss, han som hadde kjent på snabelen, sammenlignet den med en plog, han som hadde kjent på kroppen, sammenlignet den med et kornmagasin, han som hadde kjent på foten, sammenlignet elefanten med en søyle, han som hadde kjent på halen, sammenlignet med en støter og han som hadde kjent på haledusken, sa at en elefant er som en feiekost.

Så ga de seg til å protestere og krangle med hverandre, og barket til slutt sammen i slagsmål på tørre never. Kongen sto og moret seg over dette, munker.

Slik er det også med alle disse som krangler, kjefter og diskuterer høylytt og kommer med mange sårende utfall mot hverandre, mens hver og en av dem påstår at ‘jeg har rett og du tar feil', munker”.

Etter at Mesteren hadde fortalt dette, utbrøt han:

“Noen brahmaner og filosofer
klamrer seg hver til sitt.
De krangler og er uenige
fordi de ser bare én side av saken.”