Høytidelige uttalelser 8.5

Pataligamavagga—Kapitlet med Pataligama

Buddhas siste måltid

Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren var i mallaenes land, kom han til Pava sammen med en stor flokk munker. Da de kom dit, slo de seg ned i mangolunden til Cunda, smedens sønn.

Cunda fikk høre at Mesteren var kommet til Pava og bodde i mangolunden hans. Da gikk han og hilste ærbødig på Mesteren og satte seg ned ved siden av ham. Og Mesteren gledet og inspirerte ham med ord om læren.

Da Cunda hadde lyttet til Mesterens ord, sa han:

“Vil du gjøre meg den ære å ta med deg munkene og komme og spise frokost hos meg i morgen, Mester?”

Mesteren samtykket i taushet. Da Cunda så dette, reiste han seg, tok høflig avskjed ved å gå medsols rundt ham, og gikk.

Neste morgen, da dagen grydde, gjorde Cunda klar all slags god mat og mye svinesnadder hjemme hos seg selv og sendte bud til Mesteren om at tiden var inne og maten sto klar. Mesteren hadde allerede stått opp og kledd på seg. Nå tok han bollen sin, og sammen med munkene gikk han til Cundas hus og satte seg på den plassen som var gjort klar for ham. Da Mesteren hadde satt seg, sa han til Cunda:

“Du kan servere meg det du har av mørt svinekjøtt, Cunda, og det du har av mat ellers, kan du sette fram for munkene.”

“Ja vel, Mester,” svarte Cunda og gjorde som han hadde sagt.

Så sa Mesteren til Cunda:

“Det du har til overs av mørt svinekjøtt, skal du grave ned i et hull, Cunda. Jeg kan ikke se at noen annen i hele verden enn den som har kommet fram til sannheten, skulle kunne være i stand til å fordøye det.”

“Ja vel, Mester,” svarte Cunda og gjorde som han hadde sagt. Så satte han seg ned ved siden av ham. Og Mesteren gledet og inspirerte ham med ord om læren før han reiste seg og gikk.

Etter at Mesteren hadde spist den maten som Cunda ga ham, fikk han et anfall av dysenteri med store smerter. Men han holdt dem ut med oppmerksomhet og klar forståelse, uten å klage.

Så sa han til Ananda:

“La oss gå til Kusinara, Ananda.”

“Ja vel, Mester,” svarte Ananda.

Da Mesteren hadde spist
det måltidet Cunda ga ham,
kom smertene over ham,
sterke og vonde, har jeg hørt.
Etter at Mesteren
hadde spist mørt svinekjøtt,
ble han alvorlig syk.
Men da han hadde tømt seg,
sa han: “La oss gå til Kusinara.”

Da de var kommet et stykke på vei, gikk Mesteren litt bort fra veien til et stort tre som sto der.

“Vil du brette sammen kappen i fire lag, Ananda , og legge den her? Jeg er trett og vil sitte ned litt.”

“Ja vel, Mester,” svarte Ananda , og laget en sitteplass av kappen.

Da Mesteren hadde satt seg under treet, sa han:

“Kan du hente litt vann til meg, Ananda ? Jeg er tørst og vil gjerne drikke litt.”

“Nå har fem hundrer kjerrer nettopp krysset denne bekken,” svarte Ananda . “Hjulene har rotet opp vannet så det er blitt grunt, skittent og sølete. Men det er ikke så langt til elven Kakuttha, Mester. Der er vannet klart, rent og kjølig. Det er lett å komme ned til elva og vannet er deilig. Der kan du både drikke og svale lemmene dine, Mester.”

Mesteren gjentok:

“Kan du hente litt vann til meg, Ananda ? Jeg er tørst og vil gjerne drikke litt.”

“Nå har fem hundrer kjerrer nettopp krysset denne bekken,” svarte Ananda . “Hjulene har rotet opp vannet så det er blitt grunt, skittent og sølete. Men det er ikke så langt til elven Kakuttha, Mester. Der er vannet klart, rent og kjølig. Det er lett å komme ned til elven og vannet er deilig. Der kan du både drikke og svale lemmene dine, Mester.”

For tredje gang sa Mesteren:

“Kan du hente litt vann til meg, Ananda ? Jeg er tørst og vil gjerne drikke litt.”

“Ja vel, Mester,” svarte Ananda .

Han tok en bolle og gikk ned til bekken. Men da Ananda kom ned til denne bekken der fem hundre kjerrer nylig hadde rotet opp vannet så det var blitt grunt, skittent og sølete, ble vannet klart og rent og fritt for enhver forurensning.

Da tenkte Ananda at Mesteren sannelig var mektig og hadde store krefter, siden vannet i denne bekken der fem hundre kjerrer nylig hadde rotet opp vannet så det var blitt grunt, skittent og sølete, var blitt klart og rent og fritt for enhver forurensning.

Han fylte vann i bollen og gikk tilbake til Mesteren og sa:

“Det er virkelig fantastisk og vidunderlig hvilke krefter og hvilken makt den som har kommet fram til sannheten, har! I denne bekken der fem hundre kjerrer nylig hadde rotet opp vannet så det var blitt grunt, skittent og sølete, renner vannet nå klart og rent og fritt for enhver forurensning! Her er vann, Mester, nå kan du drikke!”

Og Mesteren drakk vannet. Deretter gikk Mesteren til Kakuttha-elven sammen med en stor flokk munker. Da de kom ned til elven, badet og drakk han. Så gikk han opp av vannet på den andre bredden og vandret deretter til mangolunden. Da han var kommet dit, sa han til munken Cundaka:

“Vil du brette sammen kappen i fire lag, Cundaka, og legge den her? Jeg er trett og vil ligge ned litt.”

“Ja vel, Mester,” svarte Cundaka, og laget et leie av kappen.

Så la Mesteren seg i løvestilling på høyre side, idet han støttet hodet med hånden og la den ene foten oppå den andre. Med oppmerksomhet og klar forståelse tenkte han på at han snart skulle stå opp igjen. Og Cundaka satte seg ned foran Mesteren.

Buddha gikk til Kakuttha-elven
der vannet strømmer så rent og klart.
Sliten og trett tok Mesteren et bad,
han som har kommet fram til sannheten,
som ikke har sin make noe sted.
Da Mesteren hadde badet og drukket,
krysset han elven sammen med mange munker.
Mens den store vismannen forklarte læren,
vandret han til mangolunden.
Der talte han til munken Cundaka:
“Brett en kappe i fire, så jeg kan legge meg litt.”
Cunda fulgte gjerne Mesterens oppfordring
og laget et leie av kappen.
Trett og sliten la Mesteren seg ned,
mens Cundaka satte seg foran ham.

Så sa Mesteren til Ananda:

“Det kan hende at noen kanskje vil kritisere Cunda, smedens sønn, og si: ‘Det var ille for deg, Cunda, det var ikke bra for deg at den maten som du serverte, var det siste Buddha spiste før han døde.' Men si heller dette til Cunda, så ikke han skal sitte igjen med dårlig samvittighet: ‘Det var bra for deg, Cunda, det var godt for deg at du ga Buddha det siste måltidet han fikk før han døde. For jeg har hørt det fra Mesteren selv at det finnes to matgaver som gir like store frukter, større enn noen annen matgave. Hvilke to? Det er det siste måltidet som blir gitt til den som har kommet fram til sannheten, før han våkner til den store og uforlignelige oppvåkningen, og det er det siste måltidet som blir gitt ham før han dør og slukner slik at intet blir tilbake. Disse to matgavene gir like store frukter, større enn noen annen matgave. Dette kommer til å bidra til at Cunda lever lenger, blir sunnere og lykkeligere, får godt omdømme blant folk og kommer til himmelen og vinner makt.' Slik skal du sørge for at Cunda, smedens sønn, ikke sitter igjen med dårlig samvittighet.”

Da Mesteren så hvordan det forholdt seg med denne saken, utbrøt han:

“Giveren samler gode fortjenester,
hatet blir borte i den som behersker seg,
den gode gir slipp på det onde.
Når lidenskap, hat og uvitenhet
slukkes, finner han nibbana.”